Blir noen av vår familie værende i Laksefjorden for fremtiden?

Vi er bosatt over hele landet, det prates ulike dialekter rundt bordet. Langbeint er de fleste, dem har vokst sine forfedre over hau. Det er nesten så man ikke skulle tru at dem alle stammer fra Østre Eikvik, en liten plass, vest for Nyheim i Friarfjord.

Sommeren 2014 var deler av Eikvik slekta samlet mellom 15 – 19. juli.  Av praktiske årsaker, slo vi leir på Hammernes. Her ble rundt 25 stykker fordelt på hus og hytte.

Foruten det sosiale, hadde samlingen også en annen og større mening, det skulle foretas urnenedleggelse av vår tante Magnhild i Lebesby den 16. juli. Her er mange av vår familie og slekt stedt til hvile gjennom generasjoner.

Da seremonien på kirkegården var avsluttet, dro vi hjem hvor det ble servert middag, kaffe og kaker. Man kan ikke bare spise, utover kveldene ble utbrakt noen skåler. For og aktivisere så mange mennesker, ble det fisketurer, padling og fot turer i nærområdet. Det ble en fiskemiddag på oss. En kveite på rundt 6 kilo ble stekt og småsei ble kokt. Bursdag ble også feiret, med kake og lys. 

Slike samlinger gir også andre perspektiver. Etter hvert som familietreet endres, så innebærer det en gradvis takk og farvel til Laksefjorden. Jeg trur ringen slutter om en generasjon. Av våre etterkommere, trur jeg få, om noen kan tenke seg å komme hit til fjorden som fastboende eller ferierende hyttefolk. Dette treffet har bare styrket min oppfatning i så måte. Til det bor de fleste for langt unna Finnmark. Dem er vokst opp sørpå, i by nære områder. Har kun vært her sporadisk. Det bidrar ikke til tilknytning.

Når jeg ser dem slite med å forsere en bekk, uten å bli våt på beina. Eller snubler i tuer, fordi dem er vant med å gå på slett underlag. Da forstår man at det er mer en bare tilknytning som er til hinder, hele kulturen er fremmed for dem.

Da vi vokste opp, var ikke bil og syden ferie noen alternativ. Det var å feriere i landsdelen, ofte der en av foreldre kom fra. For oss ble det Hammernes i Laksefjorden. Denne oppveksten, bidro til å skape en uforklarlig tilhørighet til vårt barndoms paradis.

Slik er det ikke lenger, nå reiser den oppvoksende slekt til fjerne himmelstrøk, flere ganger i året. Folk er blitt mer urbanisert, man søker etter annet en fjord, fjell og stillhet. Man søker etter det pulserende liv, både i arbeid og fritid. Man kan være kritisk til det, men slik er utviklingen. Sett i et slikt lys, er det til å forstå at Laksefjorden ikke lenger er noen alternativ. Her som den digitale verden ennå ikke er utbygd, hvor man i enkelte tilfeller må søke seg til fjelltopper for å nå ut til omverden. Eller den til deg.

Hvor næringslivet er rimelig ensidig, der fiske oppdrett er eneste alternativet til arbeid.

Langt mellom hus og folk, er det også. Nærheten til naturen er til gjengjeld stor.

Skole og fritids tilbud, er svært begrenset. Kort sagt, å bo her, er en reise tilbake i tid.

Det er mulig min glasskule tegner et feil fremtidsbilde. Det er derfor bare å håpe at noen i familien hopper av den urbane utviklingen og viderefører vår arv. Enten som fastboende eller ferierende hyttefolk som meg. Å kutte båndene til vår fjord, etter flere hundre års tilstedeværelse, ville hvert trist.

Tekst: John. Bilder: Lars.