Magerøy sangen.

Havnet i et melankolsk hjørne.

sitter på Magerøya og lengte etter selvsamme øya.

Magerøyvisa

Tekst: Viggo Lind­seth

No går det mot vår opp på Finn­marks­kys­ten,
no begynn æ å lengte mæ hjem.
Inn­tryk­kan strøm­mer som hav­duft imot mæ.
æ måtte ta pænna mi fræm.
Æ ser førr mæ øya i tåke­ha­vet,
kæm e det som længte sæ dit.
Tel steinur å rømoill å SiFi-lokt,
går det ann å bli gla i sånn skit.

Ref:
Havet det dræg — det lok­ker mot nord
det e der mine kjæ­reste bor.
Blandt holma å skjær, mitt hjerte e dær
Mager­øya æ har dæ så kjær.

Du vet dekke sjøl når du går der å bain­nes
i sne­slaps og vestav­inns­rokk.
Mæn prøv å vær borte fra øya og havet —
bo sydpå så skjønne du nok.
Du opp­daga fort at det ikke været
som avgjør om triv­se­len blir god.
Ka hjælpe det dæ å få brunn­farga skrot­ten
hvesst ikke sjæla får ro.

Ref: Havet det dræg…

Da min­nes du kvel­dan på Mager­øya
som dufta av sjø­salt å vår.
Svar­ba­ken gaula som våryr å galen
æ vet det da blir du litt sår.
Da min­nes du turan på speil­blanke fjor­den,
med dorga på jakt ætte sei.
Å mølja da — den som du kokte den natta
ja da blir du enda mer lei.

Ref: Havet det dræg…

Da huske du på alle turan på øya,
me rygg­sekk — gevær eller stang.
Fjell­rype­steg­gen som satt der og snorka
å ørre­ten — halv­me­tern lang.
Da dokke dem fram, alle lys­tige minna
fra jule­show, fest å revy.
Ja det vil æ si, å me haina på hjærte —
det finns ikke maken til by.

Ref: Havet det dræg…

Tel Hon­nings­våg, Skars­våg og Nord­vå­gen me
dit sku alle ha tatt sæ en tur.
Da har dem fått høre — å lære å se
ka som menes ækte kul­tur.
No kom­mer æ hjem å no blir det førr godt,
æ skal klore mæ fast i en stein.
Førr e man først smitta av Hon­nings­våg­vi­rus
det finns ingen kura førr den.

Ref: Havet det dræg…